DET VAR ENGANG. SLIK BEGYNTE DENNE HISTORIEN OGSÅ FOR LANGT OVER 50 ÅR SIDEN.

Det var en gang en brigdeklubb med 8 medlemmer, Kaptein Vogt og fru Karen, direktør Midthun og fru Nore, kontorsjef Dahl og fru helga og bankkasserer Holst og fru Schenja. De ønsket å spille i en kasse og gi pengene til et godt formål, men hvilket rådet det tvil om.

Men et av medlemmene Karen Vogt fikk plutselig et brev fra en gammel tante som kort og godt skrev; "Nu orker jeg ikke bo alene lenger, jeg har sagt opp leiligheten. Gjør med meg hva dere vill!"

Da visste brigdeklubben hva pengene skulle gå til. Og samme dag ble det innsatt hele 20 kroner i Moss Sparebank til et Damenes hus i Moss.

Slik starter Fru Tupsi Galtungs tale ved Hjem for Eldre's 50-års jubileum 19. september 1994 og gir en rik skildring av kampen for å nå målet. Resten av talen og historien leser du her;

HJEM FOR ELDRES HISTORIE

Fru Tupsi Galtungs tale ved Hjem for Eldres 50-års jubileum 19. september 1994.

Det var en gang, slik begynte denne historien også for langt over 50 år siden.

Det var engang en bridgeklubb med 8 medlemmer; Kaptein Vogt og fru Karen, direktør Midthun og fru Nore, kontorsjef Dahl og fru Helga og bankkasserer Holst og fru Schenja. De ønsket å spille i en kasse og gi pengene til et godt formål, men hvilket rådet det tvil om.
Men et av medlemmene Karen Vogt fikk plutselig et brev fra en gammel tante som kort og godt skrev; "Nu orker jeg ikke å bo alene lenger jeg har sagt opp leiligheten. Gjør med meg hva dere vil!"
DA VISSTE BRIDGE KLUBBEN HVA PENGENE SKULLE GÅ TlL.

Og samme dag ble det innsatt hele 20 kroner i Moss Sparebank til et Damenes hus i Moss. Jeg har tenkt litt på den stakkars gamle tanten jeg. For dette var i 1936 og det skulle gå hele 22 år før Hjem for Eldre ble en realitet, men forhåpentlig fikk hun hjelp. Samtidig med denne bridgeklubben ble det med samme ide og samme formål dannet en dameklubb. 12 damer kom sammen en gang i måneden, loddet ut en liten ting og betalte 2 kroner. Formann for klubben var Astrid Nannestad.

Men så kom krigen i.1940 og kullkastet alt. Tyske bombefly drønnet over hustakene. Byen ble mørklagt og bak blendingsgardinen satt vi knuget, mens tyskerne klistret opp sine truende plakater; "Skutt blir den som osv." Drømmen om damenes hus ble glemt og brigdeklubben sendte det innsamlede beløp til Nord-Norge hjelpen. .. I 1943-44 begynte naziriket å vakle. Man øynet håp om fred, og optimismen blomstret opp også når det gjaldt Damenes hus. Men nu ble navnet forandret til Hjem for Eldre, for det kunne jo være hyggelig med noen gamle gutter også.

Det ble dannet 10 støtteforeninger efter mønster av Astrid Nannestad's første. Og hovedæren for stiftelsen av disse hadde Nore Midthun. I mars 1944 ble det sendt et opprop til innen- og utenbys Mossianere om bidrag til et Hjem for Eldre i Moss. Oppropet ble undertegnet av Laura Sterud, Nore Midthun, Astrid Nannestad, dr. teol. Reidar Hauge og advokat Per Røisland, og ble tiltrådt av 34 kjente borgere i Moss by. Innsamlingen innbragte kr. 40.000.

Samme år, altså i 1944 startet Laura Stenrud en flott basar i Steruds Teppeutsalg i Kongensgt. 19, som innbragte hele kr. 21.000. Og så den 19. september 1944 ble foreningen Hjem for Eldre stiftet.

Som styre ble valgt innsamlingskomiteens medlemmer med Nore Midthun som formann. Laura Sterud ble kasserer og Per Røisland sekretær. 3 år efter stiftelsen ble jeg valgt inn i styret, men da hadde jeg lenge vært blant fru Steruds ivrigste loddselgere og var sammen med Esther Oppegaard og Signe Gran blitt medlem av Utlodningskomiteen.

Laura Sterud var en mester i å sette i gang store utlodninger. Like efter krigen var det nesten ikke noe å få kjøpt for penger. Men fru Sterud klarte alltid å skaffe gevinster. Ja en gang kan jeg huske hun i den vanskelige tiden klarte å skaffe et helt soveværelsesmøblement og forlovede strømme til for å sikre seg lodder som eneste håp. Fru Sterud var en mektig dame og jeg tror det var få som våget å si nei når den gamle damen patruljerte utenfor Kongensgt. 19 med loddboken. Hun moret seg. kongelig da hun fortalte meg at hun hadde hørt at folk hadde begynt å gå over basartaket for å slippe å møte henne i Kongensgt.

Men hvis vi skal dømme efter alle avisinnleggene, så må også utlodningskomiteen ha gjort en helhjertet innsats. For nu var det øyensynlig ikke bare fru Sterud som skremte folk til å gå omveien over basartaket.

Stadig stod det i avisen om fortvilte og irriterte fotgjengere som ble praiet på gaten av disse damene som solgte lodder. Til og med politiet rykket ut og sa at selvsagt måtte folk få gå i fred på gaten, så hvis klagerne ville oppgi tid, og sted ville dette bli stoppet. Nå var vi jo ikke alene om å ha utlodninger. Men jeg tror sikkert vi ledet sterkt.

Jeg måtte rykke ut i avisen til forsvar for loddselgerne og sa at man ikke måtte glemme at disse damene strevet for å løse oppgaver som samfunnet ikke maktet å ta seg av. Ingen ventet at hver enkelt skulle yde til alle de gode formål.; og sa "Ikke kjøp lodder hvis De ikke har lyst eller anledning." Men, sa jeg; Prøv å se med velvilje på de damene som hutrer i høstkulden, gi dem et oppmuntrende nikk og et varmende smil når dere går forbi. Nu ble det stadig meldt om oppmuntrende nikk og varmende smil utenfor Kongensgt. 19. Jeg lurte på om det skyldtes min appell eller om de som fremdeles var sure var på rask marsj over basartaket.

I 1946 fikk vi tilsagn om at Ida Sollie ville forære oss denne tomten. Men ingenting gikk fort i sin tid for Hjem for Eldre. Og det gikk hele 6 år før betingelsene var i orden og tomten var vår.

I 1951 gjorde innsamlingene et hopp fremover. Ved banksammenslutningen av Moss og Jeløy Sparebank avsatte Jeløy Sparebank kr. 150.000 til Hjem for Eldre. Vi jublet. Men senere skulle det vise seg at flertallet i det fondsstyre som ble nedsatt laget meget store vanskeligheter når vi prøvet å få frigjort kapitalen som byggekapital. Dette kan dere lese mer om i Hjem for Eldres historie.

I 1952 arvet vi efter Kirsten Kruse kr. 125.000 i kontanter + en masse bøker, bilder og pyntegjenstander som vi ser omkring oss her i dag, og som har hjulpet til å skape hjemlig hygge her på Solitun. I 1952 ble det dannet en byggekomite, noe medlemmene ble sterkt oppmuntret av. Det skulle imidlertid gå hele 5 år før bygging kunne settes i gang.

Samme år engasjerte vi allikevel optimistisk arkitekt og i 1953 ble arkitekt Saugestads tegninger godkjent, dog ikke uten meget sterke protester. I nabobyen Fredrikstad hadde de nemlig nettopp bygget et privat aldershjem. Men der var det hverken toilett eller vask på rummet. Der hadde de nemlig funnet ut, det kunne ikke nytte med gamle mennesker, de kom bare til å søle med vann og ødelegge. Derfor ble det et ramaskrik da vi opplyste at vi hadde planlagt et toilett til hver liten leilighet. På et stormende møte som jeg ledet i Handelstanden, var det et par som reiste seg å sa at Hvis det var på denne måten Hjem for Eldre skulle sløse med penger, ville de straks melde seg ut. Jeg husker da at ellers så sindige og rolige Esther Oppegaard, reiste seg, varm i kinnene og utbrøt; Jeg kommer til å nekte å gå på gangen på Hjem for Eldre hvis jeg skal møte en mann med hengende bukseseler. Vi reddet toilettene.

Men årene gikk. Og tiltross for innsamlinger, arv og gaver sto vi på grunn av inflasjonen nesten stille. Jeg var blitt formann i 1954. Da hadde det gått hele 10 år siden stiftelsen og jeg følte at medlemmene begynte miste troen på at dette hjemmet i det hele tatt lot seg realisere. NOE MÅTTE GJØRES!

Det ble basarer, Mannequinoppvisninger, bridge aftener og loppemarkeder på løpende bånd. Fra ordføreren fikk jeg løfte om nedskrivningsbidrag på kr. 50.000 og tilsagn om til sammen kr. 60.000 fra 3 forskjellige firmaer. Dessuten fikk vi tilsagn om å få frigjort i hvertfall noe av beløpet fra Jeløy Sparebank til bygget.

Men alt dette var betinget av at bygging skulle settes i gang innen utgangen av året 1956. Selv hadde jeg oppfordret sterkt til å sette denne betingelsen, for jeg forstod; Nu eller aldri.

Og så i slutten av året, i desember 1956 durte endelig gravemaskinen på tomten. Selv innen styret var det litt tvil om tidspunktet var det riktige for å sette igang. Og en meget kjent mann i byen stoppet meg på gaten og spurte om jeg var direkte gal som satte i gang bygging akkurat nå når prisene lå på topp. Sosialsjefen i kommunen ristet også på hodet over våre kalkyler og sa at dette ble nok kommunen nødt til å overta.
Det gikk ikke slik.

Det hendte nok at jeg sov litt dårlig av og til. Men jeg hadde gode medarbeidere. Jeg hadde i sin tid overtalt Wilhelm Grundt til å bli formann i byggekomiteen. Og til å begynne med syntes jeg han så bebreidende på meg når han satt nedgravet i beregninger over kostøre, lønninger, brenselutgifter. Men han sto på.

Per Røisland ble forretningsfører for bygget og medlemmer av byggekomiteen ellers var Gotfred Ernø, Esther Oppegaard og jeg. Byggmester Holstad var hovedentreprenør og presterte å levere bygget på dagen med nøkkel i døren uten overskridelse på et eneste øre. Bygget kom på en million. I mars 1958 ble Solitun innviet med jubel og stort oppmøte fra kommune og glade givere og stor tilfredshet med arkitekt Saugestads bygg.

10 år senere ble Solitun utvidet med et tilbygg. Og denne gangen var Otto Rønneberg forretningsfører og byingeniør Mathisen formann i byggekomiteen mens. Esther Oppegaard og jeg var medlemmer også av denne byggekomiteen.

Gjennom årene er det dryppet store og små gaver over oss. Jeg må nevne skipsreder Biørn Biørnstad, Ved sin død testamenterte han kr. 200.000 til Hjem for Eldre. Dessuten betalte legatet hele tilbygget som kom på kr. 400.000. Videre fikk vi et legat hvor rentene av kr. 288.000 hvert år skal gå til oppussing og vedlikehold. Nevnes må også Kari Flemming som døde 12. november 1990, hvor vi i flere porsjoner har fått som arv til sammen hele kr. 650.000.

Jeg tror det er få foreninger som har hatt så liten utskifting i sitt styre som Hjem for Eldre. 2 av stifterne Laura Sterud og Nore Midthun satt i styret i 10 og 12 år og Per Røisland som sekretær i hele 20 år. Hanna Jacobsen var medlem av styret i 26 år, og Asta Bromander i 24 år hvorav 14 år som kasserer. Rachel Elle hadde kassererjobben i hele 23 år, Otto Rønneberg var sekretær i hele 22. år, Esther Oppegaard styremedlem i 18 år og Anne Marie Oppegaafd, Signe Gran, Karen Vogt og Margrethe Holsen i henholdsvis 14 - 15 og 16 år. Selv kom jeg inn i styret i 1947 - 3 år efter stiftelsen og har sittet i styret i 42 år hvorav 35 år som formann. Dette er en liten forsmak på hva man venter av et styremedlem i Hjem for Eldre.

Men det er ikke bare styremedlemmer som har gjort en langvarig innsats. Vår første husmor Anna Berg har stått på skansen i hele 28 år, aldri med krav for seg selv men alltid bare opptatt av at foreningen skulle overleve. Vår revisor Kjell Nes har hjulpet oss med gode råd i hele 19 år. Og Joan Thorbjørnsrød har tjent oss trofast i 23 år hvorav de siste 7 år som Solituns avholdte leder.

I basar, loppemarkedkomiteer og festkomiteer har i årevis de samme medlemmer stått på. Samlet lopper, og tigget gevinster og tigget både wienerbrød og boller til våre fester. Og alltid er vi blitt møtt med bare velvilje når vi har bedt om noe til Hjem for Eldre. Det må understrekes.

Solitun har alltid prøvet å skape noen smil i hverdagen og prøvet å skape fest over absolutt alle sine merkedager.: Innvielsen av hovedbygget, innvielsen av tilbygget, innvielsen av kjellerstuen, pensjonærenes innflytting 20 og 25 år efter og 40 års jubileet.
25 års jubileet ble feiret stort med 52 deltagere, 3 retters middag, vin, kaffe avec, underholdning og fotograf. Styre, klubbformenn og pensjonærer betalte alle kr. 25,- og det bar seg står det i protokollen.
Og i dag fyller vi altså 50.

Jeg vet at styre, festkomite og betjening - alle har anstrengt seg stort for å skape glans over dagen som skal feires på en verdig måte som det står i innbydelsen. Jeg ser lyst på fremtiden for Hjem for Eldre. Vi har bedre økonomi enn vi har hatt i hele foreningens historie. Vi har en fremragende formann og et ungt og dyktig styre, som jeg håper vil klare å holde innskudd og pensjonspris nede slik at alle eldre som drømmer om det vil kunne få sitt trygge gode hjem her på Solitun. Dette er mitt håp når jeg nu løfter mitt glass for Hjem for Eldre og Solitun.
(fru Tupsi Galtung)

Bildet er fra 1964 og tilhører Østfold Fylkesbibliotek.